Samlingen av Tyskland

Tidlig på 1800-tallet var Prøysen den eneste tyske staten som kunne måle seg med den makten og innflytelsen av det østerrikske imperiet. De var ganske sammenlignbare i forhold til størrelse, befolkning og rikdom. Østeriket var imot ideen om tysk gjenforening, de så på dette som en trussel mot sitt eget imperium. Selv om de var en minoritet, var det en betydelig andel av tysktalende i riket. Om de valgte å delta i et samlet Tyskland, ville Østerrike være mindre og svakere. På grunn av dette var Prøysen og Østerrike rivaler.

 

Østerrike hadde mistet viktige allierte og mistet derfor innflytelse i Europa. De hadde også nektet å hjelper Russland i krigen mot Frankrike og Storbritannia (1854-1856), og tapet en viktig alliert på grunn av dette. Østeriket ble slått i krig av Frankrike og de nordlige Italienske statene og de ble tvunget til å overgi seg noen områder.

Prøysen var nå blitt den mest industrialiserte staten i Tyskland og produserte flere viktige ressurser enn Østeriket, kull og jern. De var også i gang med å bygge vei og jernbane nettverk som skulle bidra til å fremme handel. Prøysen hadde en økonomisk handel med de andre tyske statene som gjorde handelen mellom landene enklere og mer lønnsomt enn før.

Otto von Bismarck, var mannen som var mest for foreningen av de tyske statene. Han ville styrke posisjonen til Prøysen i Europa ved å forene de nordtyske statene under Prøysens kontroll, svekke Østerrike som en rival, Berlin skulle være sentrum og styrke posisjonen til kongen av Prøysen, William. Han ønsket også å styrke hæren til Prøysen.

Østeriket prøvde å motgå Bismarck ved å styrke Bunds posisjon, men disse planene ødela Bismarck. Bismarck viste at Østerrike var et stort hinder for sammenslåingen og krig virket uunngåelig for han, men før han gikk for krig med det Østerrike imperiet måtte han svekke deres posisjon i Europa. Etter at Prøysen nektet å hjelpe Polen i opprør not russisk kontroll, dannet Bismarck en allianse med Russland, deretter med Frankrike og en avtale med Italia om plikt til å hjelpe Prøysen i krig mot Østerrike. Italia fikk Venezia til gjengjeld. Etter den syk uker lange krigen, var det Prøysen som stakk av med seieren over Østerrike, ved hjelp av Italia. Som resultat av krigen, beholdt blant annet Prøysen alle territoriene de hadde tatt, de sørlige delstatene dannet sin egen uavhengige konføderasjon, Østerrike lovet å holde seg ute av tysk saker. Men Prøysen ønsket ikke å svekke Østerrike for mye, fordi de kunne være en nyttig alliert i fremtiden mot Russlands fiender.

Med et svekket Østerrike kunne Bismarck nå sette fokuset mot den andre store hindringen i foreningen, nemlig Frankrike. Bismarck fant sin unnskyldning for å starte krig da Spania tilbudt sin ledige krone til en slektning av den prøyssiske kong William I. Frankrike ble rasende fordi dette ville mektig gjøre Prøysen enda mer. Franskmennene insisterte på at William skulle få sin slektning til å nekte kronen, men det ville han ikke love. Bismarck brukte dette til å provosere franskmennene enda mer. Den franske keiseren erklærer krig mot Prøysen.

Frankrike ble beseiret og herskeren deres Napoleon III ble styrtet av en fransk opprører. Tyskland var nå samlet eter at de sørlige

Konfødererte tyske statene frivillig slutte den prøyssiske-kontrollerte nordtyske konføderasjonen. Med William som keiser og Prøyssisk kontroll, ble det en ny grunnlov som nå gjaldt de tyske statene.

Kilder: http://www.bbc.co.uk/bitesize/higher/history/nationalism/unification/revision/1/ 29/30.09.2016